Ut av ordboken: Reinsdyr
Reinsdyr er et dyr i hjortefamilien som holder til langt nord. Det finnes flere underarter, og mange har fått navn fra urbefolkningen. Derfor finner vi fremdeles motstridende betegnelser for dyret i ordbøkene. Det er imidlertid to varianter som har holdt seg spesielt godt: Caribou og reinsdyr. Og det kan vi takke arbeidene til to oppdagere sent på 1600-tallet for - en fransk og en svensk. Franskmannen var Pierre-Esprit Radisson (1636-1710), en pelshandler i Nord-Amerika. I et dagboknotat fra 1665 beskriver han hvordan de hadde drept et antall caribou, et navn fransk-kanadierne hadde fått fra innfødte algonkinske språk. Hvor lenge navnet caribou hadde eksistert før dette er det ingen som vet. Den svenske oppdageren var Johan Schefferus (1621-1679), professor ved universitetet i Uppsala, som utforsket Nord-Sverige og gav ut «Lapponia» (1674) da han vendte tilbake. Forsiden er illustrert med et tresnitt av to samiske gjetere som leder et reinsdyr. Han brukte denne betegnelsen, som var blitt brukt til å beskrive dyret, som på norrønt het hreindýri. Denne betegnelsen hadde visstnok eksistert i flere århundrer, i hvert fall siden 893, da Kong Alfred den Store fikk skrevet ned fortellinger han hadde hørt fra Ottar fra Hålogaland - herunder en omtale av rein. De to betegnelsene levde side om side i nesten to hundre år. I Nord-Amerika snakket man om caribou både på engelsk og fransk, mens man i Europa snakket om reinsdyr - stavet på ulike måter, f.eks. rendier på nederlandsk. Så sørget en rekke tilfeldige omstendigheter for å vippe USA over til betegnelsen reindeer. Denne snøballen begynte å rulle på lillejulaften i 1823, da diktet «A Visit from St. Nicholas» sto på trykk i Troy Sentinel i New York. Diktet ble utgitt anonymt, men det antas at det ble skrevet av teologen og poeten Clement Clarke Moore (1779-1863). Selv om man i våre dager sjelden leser hele historien, er den velkjent nok: Mannen i huset vekkes på julaften av at en slede, trukket av åtte små reinsdyr, og med Sankt Nicholas sittende i, lander på taket. Diktet ble etter hvert en fast del av julelektyren for barn. I 1939 brukte tekstforfatteren Robert L. May (1905-1976) det samme temaet, med reinsdyr som drar nissens slede, i en julebok for barn, utgitt av postordreforhandleren Montgomery Ward. I 1949 endret den syngende cowboyen Gene Autry fortellingen slik at det var med et niende reinsdyr, en med en selvlysende nese, da han spilte inn «Rudolph the Red-Nosed Reindeer». I våre dager finner man den amerikanske fortellingen om nissen og hans reinsdyr overalt når det nærmer seg jul. Det norske ordet rein er i dag kilde for ordbokoppslag i de fleste europeiske språk. Nevner man et rein-relatert ord, snakker man om hendelser langt mot nord der nissen skal ha sitt verksted - på et ukjent sted. I de skandinaviske landene vandrer jo reinsdyr fremdeles omkring, og det er flere byer som hevder å være rett sted for julenissens verksted. Den mest foretaksomme av disse byene er kanskje den finske byen Rovaniemi, som ligger på Polarsirkelen. Omtrent 10 km. nord for byen er det en nisselandsby og en fornøyelsespark, passende nok kun 3 km. fra flyplassen i Rovaniemi. Ut på reisefot? Prøv Norges mest brukte digitale ordbok her!
