Språklig utfordring i den norske Grunnloven
Den norske Grunnloven er et storslagent dokument, som feires med brask og bram hvert år på 17. mai. Samtidig er dokumentet språklig sett en meget stor utfordring. Da den ble skrevet i 1814, like etter oppløsningen av unionen med Danmark, var dansk fremdeles det offisielle skriftspråk i landet. Så sett med dagens øyne, vil det si at Norge har en grunnlov som er skrevet på et fremmedspråk. Norge er ett av bare to land i denne situasjonen - det andre er Vatikanstaten, som har sin grunnlov skrevet på latin. Derfor er det slik, både i Vatikanet og i Norge, at lovgiverne strever med å holde språket i teksten konsekvent, og med å skrive nytt juridisk materiale på et slikt arkaisk språk. Vanskelighetene med teksten i Grunnloven videreføres på denne måten, og den blir ytterligere utilgjengelig for dagens lesere, som ikke har noen trening i å lese skriftspråket fra 1814. I forbindelse med feiringen av 200-årsjubileet i 2014, søkte derfor Stortinget å løse dette problemet ved å fatte en resolusjon om at det skulle utgis to nye, oppdaterte versjoner av Grunnloven - en på bokmål og en på nynorsk. Begge ble godkjent 1. juni 2015, og utgitt som forskrift FOR-2015-06-12-623 (tilgjengelig på bokmål og nynorsk), og nedlastbar fra Lovdata på https://lovdata.no/.
