Frekk feillesning
På en gangbru over leden inn til havnen i Kragerø, henger et skilt der det står Sakte Fart. Betydningen er åpenbar på norsk, den ber båter som kjører der om å kutte hastigheten til et minimum. Men når det leses av engelskspråklige turister blir det en munter språklig blanding, ettersom ordet «fart» er en mindre pen måte å beskrive tarmgass på. Denne meningsforskjellen mellom norsk og engelsk oppsto tilsynelatende for flere århundrer siden. Til å begynne med delte både norrønt og gammelengelsk de to oldgermanske ordene for å slippe tarmgass; fertan og fisa, som henholdsvis var den høylydte og lavmælte varianten. Deretter utviklet de to ordene seg på ulike måter i de to språkene. På engelsk utviklet fertan seg til å bli «fart», først brukt av Chaucer i 1386 i «The Miller’s Tale». Omtrent hundre år senere, fikk ordet tilleggsbetydningen «noe verdiløst», og i 1937 ble det først brukt til å beskrive en foraktelig person. Ordet fisa utviklet seg til «fist», som ble brukt daglig i middelalderen, men deretter svant hen i forglemmelse, og sist ble brukt i skrift på 1600-tallet. På norsk gikk ordet fertan over til ord som hadde med hurtighet og bevegelse å gjøre, og med tiden ble det rot-ordet til verbet farte, og substantivet fart, i tillegg til ord som forbindes med reise, som fare og ferd. Det ble også rot-ordet til de moderne ordene for å slippe tarmgass; fjerte og fjert. Ordet fisa utviklet seg til de moderne norske ordene fise (verb) og fis (substantiv). Både engelsk og norsk begynte altså med to ord for å slippe tarmgass, og mistet med tiden ett av dem. Hvorfor de mistet ord på veien, blir ren språkhistorisk spekulasjon. I alle tilfelle kan det fastslås at hvis engelsk og norsk hadde beholdt begge ordene og utviklet dem likt opp gjennom årene, ville dagens skilt over gangbrua i Kragerø høyst sannsynlig vært av mindre interesse for engelskspråklige turister.
