Ut av ordboken: Brisling
Brislingen, den lille sildefisken, er sannsynligvis Norges mest spiste eksportfisk verden over. I våre dager er navnet likevel nesten ukjent. Du kan gå inn i en hvilken som helst fiskebutikk, også i Norge, og spørre etter brisling, og vil da mest sannsynlig få høre at de «selger ikke brisling her.» Men hvis du spør en erfaren fiskehandler får du kanskje råd om å gå et annet sted og kjøpe noe annet. Og der ligger mysteriet om fisken som er velkjent blant de som fanger den, men helt anonym for folk som spiser den. Mysteriet strekker seg videre, til selve ordet brisling. Man er ikke helt sikre på opprinnelsen, men etymologer mener det er en forbindelse til det gamle danske eller norske dialektordet brisa eller brise, som betyr «å blusse opp» eller «gløde», noe som er svært beskrivende for måten lyset reflekteres i de sølvgrå skjellene til en stim med brisling. Fisken hører hjemme langs vestkysten av hele Europa, fra Norge til Portugal, og det nordiske navnet ble tilsynelatende rådende så snart fiskere fant ut at det var lønnsomt å fange den. I Norge fanget man først brisling ved å bruke landnot, en not som ble dratt med robåter ut fra og så inn mot land, særlig langs kysten av Rogaland. Rundt 1910 tok man i bruk snurpenot, som ble dratt av motoriserte fiskeskøyter og dermed erstattet den tradisjonelle landnota. Fangstvolumet økte i takt med den blomstrende sardinindustrien: sardin var et samlebegrep på mange slags sild som ble røkt og hermetisert til matbruk. Ordet sardin antas å komme fra middelhavsøya Sardinia der fisken en gang dominerte – men det er en annen historie. Rundt 11 varianter av sild sorterer under betegnelsen sardin. Den vanligste i norske farvann er nettopp brislingen. Så fra et språklig standpunkt er fisken i Norge en brisling når den er i live og når den fanges, men en sardin straks den er røkt, hermetisert og til salgs i butikkene. Norges ledende sardinprodusent er King Oscar AS i Bergen. Firmaet ble grunnlagt i 1902, og kong Oscar II av Sverige og Norge hadde gitt tillatelse til at hans navn og portrett kunne brukes på sardinboksene. King Oscar Sardines ble eksportert til USA allerede i 1903, og markedet der ble etterhvert det nest største i verden – bare forbigått av markedet innenlands i Norge. Andre større markeder omfatter resten av Europa, Canada, Japan, Singapore, Australia og Sør-Afrika. Det knallrøde cellofanomslaget på en 106-gramsboks med King Oscar-sardiner har en avslørende detalj. Med liten skrift i listen over ingredienser står det at boksen inneholder 80 gr. lettrøkt brisling. Så kanskje er en boks med brisling som en juridisk kontrakt, der de vesentlige detaljer fremkommer med liten skrift.
