Ut av ordboken: Rosin
Hvis du vandrer gjennom en vingård i Syd-Frankrike like etter druehøstingen i september, vil du kanskje finne noe man første gang oppdaget helt tilbake i den aller første tiden for vinlaging – så langt tilbake som til ca. 2000 f.Kr. Langsmed stiene, der drueplukkerne har mistet dem, ligger det igjen klaser av druer som solen har tørket til rosiner, og som det frister å spise på stedet. Opprinnelsen til ordet rosin er et par tusen år nyere, fra omkring 75 e.Kr., da latin ble skriftspråket i Romerriket. Det latinske ordet racemus, som betyr klase av druer eller bær, ble opphavet til minst fem ulike former i gammelfransk: rais-, razin, reis-, resin, og rosin. Fra gammelfransk utviklet ordene seg videre til det moderne rosin på norsk og dansk, russin på svensk, og via anglo-normannisk på 1200-tallet til det moderne raisin på fransk og engelsk. Men den språklige stien tok en liten avstikker. Det latinske ordet racemus utviklet seg via gammelfransk til grappe de raisin på moderne fransk (ordet grappe betyr klase eller gruppe). Det førte til språklige forskjeller mellom fransk og engelsk. I 1290 ble ordet grape for første gang brukt i South English Legendary, et middelengelsk helgenskrift, der det betød «ett av bærene som vokser i en klase på en vinranke». Ordet grape ble etter dette betegnelsen for drue i moderne engelsk. Pussig nok tok etymologien til det norske ordet drue også en omvei fra racemus, men en ganske annen rute. Det plattyske ordet drūf, som i Middelalderen betød klase, var utgangspunktet her. Både norsk og engelsk har altså utviklet egne ord for den modne frukten som spises eller brukes til vin! De tørkede bærene er imidlertid fortsatt kjent som henholdsvis rosin og raisin. I fransk har man derimot beholdt raisin både for den friske og tørkede varianten. Der kalles den tørkede som regel raisin sec, som bokstavelig talt betyr tørr drue.
