Hvordan ordet "ski" oppsto, utvandret og fikk ulike definisjoner i ordbøkene
Ordet ski kan ha eksistert på norsk før det noen gang ble skrevet ned. Etymologien i norske ordbøker viser til den gammelnorske stavemåten skið, som betyr «vedstykke», fra indo-europeisk skeit, i betydningen «noe som er kløyvd». I begynnelsen ble ordet brukt om et langt, tynt stykke ved. Den dag i dag kalles tradisjonelle norske gjerder for skigarder. Det finnes ingen nedtegnelser over når ordet først ble brukt om lange, tynne vedstykker festet under føttene for å gå over snø. Helleristninger på Rødøy i Nordland viser en person på ski. Den er fra ca. 2000 f.Kr., noe som betyr at ski som vinterlig framkomstmiddel er eldre enn Norges historie. I tillegg er det allment kjent at vikingene gikk på ski, og norrøn mytologi har to guddommer for ski; skiguden Ullr, og skigudinnen Skade. Den første nedskrevne bruken av ordet ski på engelsk var i Erik Pontoppidans Natural History of Norway, i månedsmagasinet «Literary Journal by Several Hands», Vol. XII, 1755, utgitt i London. Selv om ordet ski ble overført direkte til mange europeiske språk, er definisjonen i ordbøkene ikke den samme. På engelsk ble ski også til et verb (= å gå på ski), og et nytt substantiv skier (= skiløper). Slik er det ikke på norsk. Bevege seg i terrenget på ski heter å gå på ski, og en person med ski på beina er en skiløper. * Fra en artikkel i Norwegian American Weekly (Seattle, USA)
